Legendene 35 Years After De kom til sine egne, legendariske Manfred Manns Earthband og Woodstock-legendene Ten Years After. Eldre menn blir ikke gamle. AV PER IVAR HENRIKSBØ (Publisert: 2004.04.05 00:00) Manfred Manns Earthband på Lillehammer Hotel ble en merkestein i byens festivalhistorie LILLEHAMMER: Lørdag var aftenen for lange gitarsoloer og heftige trommesekvenser under årets utgave av Lillehammer Bluesfestival. Også det et minne om 1960- og 70-åras rock og blues. Mange av de samtidige har gått bort. Rich Lee, Leo Lyons og Chich Church er fortsatt åndsfriske virtuoser på batteri, bass og keyboard. Alle unntatt frontfiguren Alvin Lee. Joe Gooch verken var eller er noen dårlig erstatter. «Unggutten» sang som et vidunder og dro gitaren gjennom såvel gråtende partier som forrykende bombardementer. Manfred Mann, den hvite sørafrikaneren som ble frittalende apartheidmotstander og reiste tidlig til Storbritannia for siden å erobre musikkhimmelen, var ikke noe antiklimaks da han og jordbandet avløste Woodstocklegendene - ikke ti år, men ti minutter etter. Når jazzfestivaler tar opp i seg folkemusikk, kan vel bluesfestivaler adoptere rock. Det syntes i alle fall det tallrikeste publikum som hittil har pakket seg sammen siden bluesfestivalen flyttet fra krambuer og landhandlerier i byens sentrum til Lillehammer Hotell. Så stint var det under prismelysekronene i kongresshallen at arrangørene måtte stenge dørene og si nei til etternølerne som ikke allerede hadde skaffet seg billett på forhånd. Gammelt blod går ikke nødvendigvis ut på dato. For Manfred Manns Earthband er holdbarheten lang. Det bandet serverte fra scenen var av ferskvarekvalitet. Kanskje savnet de eldste innledningsvis flere av coverlåtene som gjorde Manfred og hans gudbenådede lagkamerater til levende legender. En merbar del av aftenens repertoar var ikkeoriginalt materiale. Men du verden som de spelte. Etter hvert fikk de som husker bandet fra en mannsalder tilbake, imidlertid mer enn tilstrekkelig. Finalen var et potpurri hvori opptatt slagerne og versjoner av eviggrønne kolleger har gjort udødelige. Da de første akkordene på Mighty Quinn rev opp høyttaleranlegget, fosskokte det blant tilhørerne som stemte i med allsang og taktfaste ovasjoner. En gang sto Leo Lyons, Chich Church og Rich Lee og spilte foran marihuanarøykende og LSD-skeve hippier på ei gjørmete slette i Amerika. 35 år etter opplevde de et mindre, men like entusiastisk publikum med halvliteren i ene handa, bildetelefonen i den andre, ved nordenden av Mjøsa, og kunngjorde internettadressen til de som ville maile til dem. Hvem skulle tro at de vi (jeg var 12 år i 1969) falt for første gang vi så filmen fra Woodstock, var samme herrer vi samme natt gikk til sengs i visshet om at vi hadde fått dele stunden der uttrykket «før og etter...» får mening. Rob Tognoni og Greecy Gravy, som skulle servere etterretten, får ha denne skribent tilgitt. Etter hovedmenyen var det ikke plass til dessert.